Individual Oral Presentation - IBO

Elevene ved 2IB er nå i gang. Mens de andre ved Ås videregående hadde vinteraktivitetsdag, hadde 20 IB-elever sin første eksamen i norsk.

Den kalles Individual Oral Presentation og er verdt 15 %. Den er internt vurdert, men eksternt moderert. Det betyr at mine muntlige karakterer vil bli satt opp mot neste muntlig (IOC) som blir vurdert av ekstern sensor.

Elevene må holde en muntlig presentasjon ut fra en selvvalgt problemstilling knyttet til en av bøkene på høstens pensum. Vi har lest: Mannen som elsket Yngve, Trass, Grøftetildragelsesmysteriet og Det femte barnet. Det er lov til å være kreativ, men de fleste elevene valgte en tradisjonell og analytisk presentasjon. Jeg synes alle leverte varene.

Jeg presiserte i forkant at dette er en formell situasjon, og at elevene burde te og kle seg for anledningen. Flere av gutta var ulastelig antrukket! Dette kan jeg like.

Kveldsharang

Ble hengende framfor kassa i aften - så på debatten på NRK fra litteraturhuset. Det var flere der som gjorde meg kvalm. Unge Lysbakken for eksempel. Nuvel. Ikke nevn Yssen. Er jeg ufin nå. Ja! Beklager.

Likestilling meg her og der, pappaperm meg her og der. Det er en skjevhet i systemet som sjelden diskuteres, og det er fordi vi som berørt av denne skjevheten ikke har tid til å si noe om den, eller penger til å hyre inn Carl Ivar som pr. rådgiver eller kommunikasjonsrådgiver eller hva nå disse uetiske slipsnissene kalles. Vi skriver blogg klokken 0043 og tror det hjelper..

Diskrimineringen handler om duster som meg som har utdannet meg til en akademiker i offentlig tjeneste i den rødgrønne verdensmaskinen og blitt samboer med en kvinne som studerer på heltid. I tillegg har vi vært så ufattelig naive at vi har fått barn ( som snart er mer i rødgrønne barenhager enn hjemme). Hva skjer da? Jo, da har jeg som far ingen rettigheter, fordi det å studere på heltid og ha små barn er vel ikke for arbeid å regne? Jeg har en snikende følelse av å bli straffet av systemet.

Jeg har produsert vekttall som kommer det offentlig til gode, og jeg har tatt del i produksjonen av to nye skattebetalere. Men, jeg kan ikke være hjemme et par uker fordi min samboer studerer på heltid. Mine rettigheter er knyttet til henne. Jeg vil ha en selvstendig rett. For å være seriøs et øyeblikk: Er ikke Norge som nasjon tjent med at flere unge, norske kvinner produserer flere avkom, og gjerne før de har sittet på kafe i ti år? Hva med å legge forholdene til rette for de som vurderer å få barn mens de studerer? Hva med å stimulere til det? Uff nei, det blir vel å dra det langt.

Løsningen i vårt tilfelle kan jo være at min samboer tar noen studiepoeng som heltidsstudent - da kan jeg vel tasle hjemme litt. Problemet nå er at masteren er gjort. Hvem orker å produsere en hjemmeeksamen i tverrfaglige kvinnestudier bare for at gubben skal være med barna et par uker.

Det verste av alt er vi har parret oss etter skolekalenderen ..så 14-dagene knyttet til fødsel forsvant inn i min egen ferie. Snakk om dedikert lektor.

Beklager harangen. Jeg lover å gå tilbake til det positive og konstruktive..i morgen.

What techers make!

Fredag

Blomsten over fikk jeg av Ib-elevene mine i april i fjor. Den har overlevd, og det er først nå den har blomstret. Kanskje det er et godt bilde på vårt arbeid med elevene. Arbeidet som er lagt ned blomstrer først senere?

Det nederste bildet er av pulten min slik den ofte ser ut på torsdags ettermiddag. Da har jeg hatt 16x45 på tre dager. Jeg rekker knapt å trekke pusten før det er fredag.

Fredag er ryddedag og planleggings -og tenkedag. En ussel liten undervisningstime, og så er det helg.

Slik er det.

God helg, folkens!

Liten leselogg - Min kamp - ambivalens

Nå er jeg midtveis i bind 1. Så langt synes jeg helt klart at innledningen var best. Passasjene om døden og dødens kår i det moderne samfunn var en relevant og spennende refleksjon. Nå er det ungdomstiden som skildres - det er mye å kjenne seg igjen i, pinlige episoder å bli berørt av ; men jeg må dessverre medgi at jeg på et punkt i gårsdagens leseøkt følte at nå begynte det å bli litt mye - gi meg noe annet! Huff, det var litt tidlig - det forstatt 2900 sider igjen.

Ut over det mener jeg at vekslingene mellom skrivesituasjonens nåtid og analepsene fungerer rimelig knirkefritt, og gir en veksling og variasjon i leseopplevelsen. Etter litt kjedsommelig hverdagsliv i nåtiden, vil man tilbake til ungdomstiden - fortell meg mer.

Det jeg fortsatt liker er ærligheten i det som skrives. Ikke ærlighet i forhold til et objektivt sannhetsbegrep, men ærlighet i forhold til at skildringene er så detaljerte og fulle av liv at de gir inntrykk. Noen episoder kan man kjenne seg igjen i, eller umiddelbart kjenne seg igjen i - og da på den litt pinlige og intime måten. Episoder som man kanskje ikke har fortalt til noen som nå plutselig manifesterer seg på papiret som Knausgårds ungdomstid. Det finnes visse universelle trekk ved ungdomstiden i den vestlige verden, men mye forblir usagt og hemmelig. Derav fornemmelsen av ærlighet - her kommer ting fram i lyset. Derfor er detaljene viktige, ikke platte slik Kjærstad hevder. Hvorvidt det er fiksjon eller "biografisk sannhet" intresserer meg egentlig ikke.

Men som sagt: En aning langdrygt allerede er ikke en god følelse. Vi får se hvordan det går med aftenens økt.

Hva skal en lektor gjøre?

Karl Ove Knausgård er selvsagt "problemet", men for en litterat er det selvsagt et eksklusivt problem. Hvordan skal man forholde seg til det hele?

Jeg husker fortsatt den ekle følelsen da jeg leste Ute av verden. På det tidspunktet jobbet jeg i ungdomsskolen. Man kan jo bli paranoid av mindre. Knausgård var ikke noe stort navn da. Nå er opplaget for Min kamp på 100 000, og debatten omkring både innhold og sjanger raser i media. Forlaget Oktober har gjort en glimrende jobb! Ikke glem at dette dreier seg om bunnlinjen, som alt annet i vårt samfunn nå for tiden. Hva slags hjernearbeid Knausgård har bedrevet denne gangen er jeg fortsatt i villrede om.

Sjangermessig synes jeg dette er helt uproblematisk. Romanen er en plastisk, dialogisk sjanger som kan romme hva som helst etter min mening. Kontrakten mellom meg som leser og forfatteren er at jeg skal forstå det fortalte som fiksjon.

Hva jeg skal mene om innholdet vet jeg ikke. Jeg har akkurat besluttet meg for å begynne lesingen. Hva annet kan en lektor gjøre? Det føles som en dyd av nødvendighet. Eller skal man være som Ragnar Hovland (han er kul!) og slett ikke lese Min kamp (i ørten bind..) ?

Det eneste jeg vet er at innledningen til første bind fanget meg. Jeg må lese videre. Og da er det hele ganske enkelt...

Hva med deg? Leser du Knausgård?

Lektoren ble nervøs

Onsdag 20.1 fikk jeg æren av å framføre "et singelkutt" fra romanen Ramstein Pensionat sammen med forfatterinnene Guri og Sigrid Sørumgård Botheim på litteraturhuset i Oslo.

Opplesningen tok omtrent 10 minutter og fungerte som oppvarming til en debatt om "bygdelitteratur" på 2000-tallet led av Agnes Ravtan, med  bl.a Lauvåsen.

Jeg skal innrømme at jeg var nervøs i forkant, men det hele fungerte fint og ble en vitaminpille i januarmørket og terminkaraktertider. Det er godt å bli utfordret og overleve!