Nå er jeg midtveis i bind 1. Så langt synes jeg helt klart at innledningen var best. Passasjene om døden og dødens kår i det moderne samfunn var en relevant og spennende refleksjon. Nå er det ungdomstiden som skildres - det er mye å kjenne seg igjen i, pinlige episoder å bli berørt av ; men jeg må dessverre medgi at jeg på et punkt i gårsdagens leseøkt følte at nå begynte det å bli litt mye - gi meg noe annet! Huff, det var litt tidlig - det forstatt 2900 sider igjen.
Ut over det mener jeg at vekslingene mellom skrivesituasjonens nåtid og analepsene fungerer rimelig knirkefritt, og gir en veksling og variasjon i leseopplevelsen. Etter litt kjedsommelig hverdagsliv i nåtiden, vil man tilbake til ungdomstiden - fortell meg mer.
Det jeg fortsatt liker er ærligheten i det som skrives. Ikke ærlighet i forhold til et objektivt sannhetsbegrep, men ærlighet i forhold til at skildringene er så detaljerte og fulle av liv at de gir inntrykk. Noen episoder kan man kjenne seg igjen i, eller umiddelbart kjenne seg igjen i - og da på den litt pinlige og intime måten. Episoder som man kanskje ikke har fortalt til noen som nå plutselig manifesterer seg på papiret som Knausgårds ungdomstid. Det finnes visse universelle trekk ved ungdomstiden i den vestlige verden, men mye forblir usagt og hemmelig. Derav fornemmelsen av ærlighet - her kommer ting fram i lyset. Derfor er detaljene viktige, ikke platte slik Kjærstad hevder. Hvorvidt det er fiksjon eller "biografisk sannhet" intresserer meg egentlig ikke.
Men som sagt: En aning langdrygt allerede er ikke en god følelse. Vi får se hvordan det går med aftenens økt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar