"Men nå hadde så mange sett Six Feet Under, i alle fall de som jobbet her og kjente profesjonen hans, at de virket like fortrolige med arbeidet rundt en død kropp som med Fjernsynskjøkkenet med Ingrid Espelid Hovig. De ville stadig diskutere det med ham, selv om han gang på gang hadde presisert at å jobbe i et begravelsesbyrå i Norge var som å befinne seg på en annen planet, sammenlignet med USA" (Ragde, Ligge i grønne enger, Oktober, Oslo, 2007: 35-36).
Nuvel. Ragde altså. Allusjonen til Six Feet Under er ryddig. Serien som var "le petit mort" for meg i vinter og vår på DVD dukket opp i Ragdes Ligge i grønne enger, naturlig nok.
Det eneste som er sikkert er at vi alle skal dø. Hvordan snakke som døden, hvordan forstå den? Serien Six Feet Under fikk meg til å tenke og reflektere over døden på helt nye måter, samtidig som potetgullet gled ned. Merkverdig. Døden er tabu. Døden er institusjonalisert og fjernet fra oss, slik vi fjerner alt det ubehagelige i vårt sammen. Alt skal bare gil rett frem i en endeløs strøm.
Siden vi alle skal dø, er mitt forslag å starte med å nyte sommerferien. Samboeren min syr på symaskinen sin nå, og jeg skriver litt i bloggen. Det er hyggelige aktiviteter en sommeraften.
God kveld!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar